Nå vet ikke jeg om noen av dere hører på podcasten “Status fra Sophie & Fetisha”, men om dere gjør, kommer dere kanskje til å kjenne igjen det jeg nå skal snakke litt om. Etter jeg hørte siste episode om komplekser og jordskjelv, gikk det nemlig opp et lite, personlig lys for meg. Ikke fordi temaet var nytt for meg, eller fordi jeg kjente meg igjen i alt de snakket om- men fordi det gav meg en følelse av å forstå mine komplekser på en litt ny måte!
Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan jeg ser på meg selv, kontra hvordan andre ser meg. Utseendemessig altså. Og jeg har vell kommet frem til at jeg tydeligvis ser meg selv på en veldig urealistisk måte..? Jeg merker det blant annet ved at andre mennesker sier ting om meg som jeg ikke kan kjenne meg igjen i. Jeg ser det også på bilder! Jeg blir like overrasket hver gang jeg ser meg selv på et bilde. For det er jo ikke sånn jeg føler meg..?
Midt under samtalen mellom Sofie og Fetisha, hvor de snakket om komplekser, operasjoner og selvtillit, forstod jeg det. Jeg har endret kroppen og utseendet mitt, men glemt å ta med meg hodet og følelsene på veien. Det jeg tror mange glemmer, inkludert meg selv, er hvordan en kroppslig endring ikke forandrer tankene og følelsene du har om deg selv- med mindre du aktivt går inn å tar dem med på reisen. Det hjelper lite for selvtilliten å gå ned i vekt, om du fortsatt føler deg stor og usikker innvendig. Du vil ikke føle deg finere etter en operasjon, hvis du fortsatt føler deg mindre verdt, ikke vil være med på bilder og er vandt til å skjule egne komplekser for alt og alle. Dette er tanker, følelser og vaner som ligger der- helt til du endrer dem. Og den endringen kan du faktisk gjøre helt uten noen kroppslig forandring. For ja, den veien går det fint- men det er når kropp og utseendet kommer først, det vil gå galt.
Jeg har gjort dette. Da jeg gikk ned en del i vekt og endret livsstil, var det kun kroppen min som fikk gjennomgå. Hodet var et helt annet sted. Jeg gjorde en kroppslig endring, uten å forberede og bearbeide følelser og tankegang på hva som skjedde. Dette gjør at jeg nå fortsatt føler meg som den samme personen innvendig, bare i en annen kropp. På bilder ser jeg ikke meg. Den Marie jeg føler meg som er fortsatt ganske mye større, forsiktig, sjenert, usikker i egen kropp og ikke spesielt glad i seg selv.
Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i dette, bare på ulike måter. Om det er i form av operasjoner, vektnedgang, vektoppgang, komplekser, materialistisk lykke osv. Alt vi gjør for å endre på utsiden- når det egentlige problemet ligger i vårt eget hodet. Det er såå viktig å huske på! Og ja, det sier seg selv, men jeg vil likevel minne dere på at: lykke kan ikke kjøpes for penger, den skapes inni oss. Og uansett hvor “lett” det kan føles å endre på utsiden, ender man alltid opp med å måtte jobbe med innsiden til slutt.
Q: Hva mener dere om dette?
