Okei dere.. hvor skal jeg starte. Hei hvordan har dere det, typ..? Det er lenge sist jeg skrev noe her. Hvorfor? Jeg kunne ramset opp en million grunner. Eksamen, skole, helse, livet, trening, venner, tid, motivasjon.. men hvem bryr seg. La oss starte her og se fremover. Jeg har savnet bloggen. “bloggen” høres så *teit* ut, er det bare meg? Hva er en “blogger” liksom, en person uten styr på livet som ikke kom seg igjennom vgs, ble med på PH og lever av å reklamere for tannbleking? (Jeg skal ikke lyve, har både reklamert for tannbleking og vært innom tanken på PH et par ganger i løpet av livet. Godt noen ting forblir fortid, hehe). Men hva annet skal man kalle det, det er jo tross alt en blogg..? Selvom det for meg er mer et prosjekt. Mitt prosjekt. Mitt lille fristed, hvor jeg kan utfolde meg, dele, skrive, fotografere, redigere, designe og gjøre akkurat som jeg selv vil. Maries verden. Eller “bloggen”da, som det vist heter. 

Blogging er på vei ut, Youtube er på vei opp. Vell, la oss bare gjøre en ting klart; Youtube is not my cup of coffee. Misforstå meg rett, jeg elsker å se på Youtube! Jeg elsker å redigere video, jobbe med lys, lyd og farge, lage innhold. Men å filme seg selv? Not so much.. Dere som følger og/eller kjenner meg vet. Reality-tv har alltid interessert meg. Mennesker har alltid interessert meg. Hvordan vi oppfører oss, behandler hverandre, fremstår, hvordan vi tenker, snakker og reagerer i ulike situasjoner. Det er så utrolig interessant! Alt som er ekte, rått og sårbart. Jeg ser en rød tråd. Mennesker som byr på seg selv. Som deler følelser, tanker og hverdagslige opp-og nedturer, kun ved bruk av et lite kamera. Det er min cup of coffee. Derfor velger jeg å blogge. Uavhengig av hva som er på vei ut. Uavhengig av om noen gidder å lese det jeg skriver. Hvem vet..? Ikke meg i hvert fall. Jeg har ingen statistikk, ingen tall, ingenting. Jeg skriver fordi det er en av mine største interesser. Fordi jeg ønsker å bli bedre på det, utvikle meg. Fordi jeg ikke klarer meg uten. Fordi jeg hver eneste gang blir dratt tilbake og savner det. Fordi jeg elsker å ta bilder, dele øyeblikk, åpne for refleksjon og kanskje gi noen der ute en god følelse. Fordi noe mangler uten. Fordi det gjør meg glad og gir meg mestringsfølelse i hverdagen, på en måte ingenting annet gjør. Det er min “cup of coffee”. Så får de som vil lese, lese.

 

Så, hva har skjedd den siste tiden? Høsten. Høsten har skjedd den siste tiden, og det er så så fint. Lufta begynner å bli frisk, jeg får puste igjen. Naturen er vakrere om høsten. Bladene er fortsatt grønne, snart kommer fargene. Sola varmer fortsatt, snart har den nok med seg selv. Kaffen smaker ekstra godt. Det er som om alle sanser forsterkes om høsten, har dere tenkt på det? Jeg ser klarere, sterke fine farger. Jeg lukter, varme kanelboller og kakao fra små hyggelige kafeer. Jeg smaker mer, varm kaffe, grønnsakssuppe og norske epler. Jeg hører vinden, regnet, hører høsten snike seg på, sakte men likevel raskt nok til å plutselig savne sommeren.

 


Jeg har levert semesterets første eksamen. I videojournalistikk. Herregud, allerede? Til dere som kanskje er innom bloggen for første gang (hei forresten!!) så tar jeg en bachelor i Journalistikk, på Høyskolen Kristiania. Jeg går nå andre året og er fortsatt helt utrolig fornøyd, både med valg av studie og skole. I år som i fjor er studiet lagt opp slik at man tar eksamen etter hvert fag. Man slipper altså unna den såkalte “eksamensperioden” på slutten av året, hvor man må ta opp igjen ting man lærte for x antall måneder siden og mest sannsynlig har glemt. I tillegg blir man ferdig med én ting av gangen og unngår å blande ørten ulike fag, bøker, notater og informasjon. En SÅ bra løsning spør du meg.  

 


Jeg er glad for at jeg fortsatt trives på studiet. Ja jeg kan slite og synes ting er vanskelig og kjedelig! Men jeg har aldri vurdert å droppe ut eller studere noe annet slik jeg har gjort tidligere. Det er en helt ny og unik følelse, som er veldig trygg og god å kjenne på. Alt føles bare veldig rett. Er det en ting jeg har lært så er det at man må prøve og feile for å finne ut hva og hvor man vil i livet. Og vet dere, de beste resultatene kommer ofte av å feile. Det er viktig å huske på. Uansett hva det gjelder, gode følelser blir ofte bedre med kontrasten i minnet. Kanskje fordi de blir mer satt pris på? Jeg vet ikke, i så fall tror jeg det er viktig å sette pris på usikkerhet, sorg og smerte også. Fordi det gjør deg sterkere, klokere, forståelsesfull og reflektert. Til slutt. Men også fordi det gjør at du setter ekstra stor pris på små gleder, oppturer og er takknemlig for  selv de minste ting, ting folk flest tar forgitt, til slutt. Husk det neste gang du er lei deg.


Jeg har fått to nye snackbowl hang-ups. Disse må dere bare smake okei? Den første består altså da av det dere ser over her. En kald variant. havregryn, eplebiter, skyr med kaffesmak, bananskiver og kanel (og sukrin/litt sukker hvis du ønsker den litt søtere). Altså wow det smaker så godt. Også så enkelt! Som jeg skrev på instagram her om dagen: hvis høsten var en lukt hadde den vært kanel.

Hvis dere ønsker å lage dette varmt (og har litt bedre tid), som jeg også har gjort et par ganger, koker jeg havregrynene til havregrøt (gjerne på Mylk havre eller mandelmelk), karamelliserer eplebitene med kanel og sukrin/sukker i stekepannen, rører inn yoghurten eller legger den på toppen, og topper det hele med karamelliserte eplebiter, banan og en ss peanøttsmør. Altså, nå snakker vi luksus. Tenn et lys, finn frem en god bok eller serie, pakk deg inn i et deilig pledd, kok deg en stor kopp kaffe og nyt verdens beste høstfrokost. 

 

 

Hva mer vil dere vite? Jeg prøver å henge med i eget liv, noe som for så vidt er en fulltidsjobb i seg selv. Denne uken har vært litt ekstra spesiell, på en rar, men veldig fin måte. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor eller hvordan, selv om jeg vet det har noe med meditasjonen å gjøre. Jeg satte meg et mål om å meditere 5 minutter hver dag denne uken, for å prøve å roe ned tankene som surrer i hodet, stresser meg og gjør meg vondt. Og det har jeg klart (bortsett fra en dag). Og det har gjort noe med meg. Jeg må øve, og hver meditasjon er overhodet ikke like bra, men jeg har fortsatt og fortsatt, returnert til pusten så fort jeg tar meg selv i å tenke på andre ting. Det hjelper å puste høyt, så jeg hører det. Da er det lettere å fokusere, synes jeg. Det sies å ta rundt 21 dager før en vane etableres, og meditasjon skal definitivt bli en av mine. Hvorfor? Fordi jeg denne uken har øvd på å vende tilbake til pusten når stress og vonde tanker presser på i hodet. Puste inn. Puste ut. Puste inn. Puste ut. Det hjelper meg å roe ned i situasjoner utenfor min komfortsone. Det hjelper meg å fokusere på det jeg gjør, istedenfor tankene som ofte krisemaksimerer, skaper angst og stress. Helt stille, 5 minutter om dagen. Kun meg og pusten. Krevende? Absolutt. Men som alt annet her i verden, må man starte et sted for å bli god. Dette er min start.

 

 

I går kveld åpnet jeg vinduet i hybelen min til dette. Vakkert ikke sant? En fin start på helgen. I dag er det lørdag, klokken er 13:09 og jeg har planlagt en rolig, feelgood lørdag i ekte Marie-stil. Dette innlegget tok meg nøyaktiv 3 timer å skrive, inkludert en liten youtubepause, et par tenkepauser og x antall turer for å fylle kaffekoppen. Ekte lørdagsstil, bedre sent enn aldri right? Men nå er det på tide å starte dagen.

Litt for mye tekst, eller..? Let me know. Og i tilfelle noen lurer: ja jeg er tilbake på blogg.no og hele bloggen ligger nå her. Egentlig kun fordi jeg har fått høre x antall ganger at folk trodde jeg hadde sluttet å blogge og ikke fant meg på Nouw. Så ja, nå er jeg her og blir her. Det er her jeg hører hjemme og det føles veldig godt.

Fin lørdag venner og god helg!

 

1 kommentar

1 thought on “Hei igjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.