C O U C H
I går møtte jeg ei venninne for en te, update på livet og litt planlegging av et prosjekt vi jobber med. Vi dro på Coach på Løkka. Gamle Tealounge, til dere som er kjent. Jeg elsket viben her og koste meg så så mye sammen med Tiff. Vi snakket om alt. Om hvordan steder som Couch, med bra musikk, chill stemning, fint lys, hyggelige ansatte og med litt sånn ekstra kult interiør- gir oss liv og energi. I hyggelig selskap selvfølgelig, det har jo alt å si. Jeg blir oppriktig lykkelig av kvelder som denne, som om kroppen fylles med energi og adrenalin. Det er da jeg forstår hvor sterkt jeg trenger å få være kreativ. I en fremtidig jobb, og i hverdagen generelt.
Vi snakket også om vegansk mat, hvordan verden hadde sett ut hvis vi mennesker faktisk turte og åpne øynene å lære litt mer om maten vi putter i oss, om menneskene rundt oss, om jorda vi lever på og ikke minst, om oss selv. Har dere tenkt på hvor vakre mennesker blir når de stråler av glede, godhet og selvsikkerhet? Jeg leser mennesker veldig lett. Mamma kaller det menneskekjenner, jeg kaller det oppmerksom. Jeg legger merke til alt. Jeg tror det er derfor jeg søker alenetid, stillhet og ro mer enn noen andre jeg kjenner. Jeg blir sliten av å være med mennesker over tid. Ingen spesifikke mennesker, bare mennesker generelt. Støy. Jeg slapper aldri 100% av når jeg er med andre. Sånn er det bare, og sånn har det vell egentlig alltid vært. Jeg tror det er derfor, fordi jeg overdøves av informasjon og følelser. Men nå snakker jeg meg bort.
Utstråling var det vi snakket om. Den kommer ikke av seg selv- den må jobbes for. Det er en fulltidsjobb å jobbe med egen psykisk-og fysisk helse, det kan jeg skrive under på. Hvis man unngår enkle “løsninger” selvfølgelig. Materialisme er en enkel løsning- men med et kortvarig resultat. Mister man kontrollen, ønsker man den raskt tilbake. Materialistisk lykke kommer kanskje raskt- men forsvinner dessverre ennå raskere. Jeg kjenner meg igjen. Vært der sjæl, er der ennå- i perioder. Forskjellen er hvor bevist jeg er nå i forhold til før. Jeg trodde oppriktig livet mitt ville bli perfekt og den vonde følelsen i brystet ville forsvinne hvis jeg bare ble litt penere på utsiden. Realiteten er en annen. Nå tar jeg meg selv hardt av den tanken. Tar en samtale med mitt eget hodet, eventuelt erstatter den med en time hos psykologen. Hvem skulle trodd? I hvert fall ikke meg (for 2 år siden). Man lærer mens man går, og gud så mye man skal lære. Utstråling bør bli det nye skjønnhetsidealet- det snakket vi også om i går. En fin ettermiddag. Jeg skulle ønske jeg kunne ta dere med inn i samtalene våre. Jeg er nesten sikker på dere hadde likt det.
Q: Hvor bevist er du på dine tanker om deg selv?
