For et par dager siden poppet det opp en melding i innboksen min på instagram. Meldingen var fra ei 21 år gammel jente som stresset en del med valg av studier, hadde valgt feil et par ganger, og fortsatt var usikker på om hun hadde valgt rett. Hun lurte på om jeg kunne skrive litt om mine valg av studier, tanker rundt det å få en “bra nok” jobb, og om jeg stresser mye med å bli ferdig utdannet. Og selvfølgelig kan jeg gjøre det!
Så, la oss ta et spørsmål om gangen. Hvordan bestemte du deg for hva du skulle studere?
For meg baserer jeg alle valg som har med fremtiden min å gjøre, på interesse og hva jeg faktisk liker å holde på med og brenner for. Jeg kunne aldri tenke meg å basere mitt fremtidige liv og lykke på penger, prestisje, stillingstitler og hva som er “bra nok”. Så det er kanskje tips nummer 1; finn ut hva du liker å holde på med, hva som gir deg liv, gjør deg glad, og motiverer deg til å gjøre en god jobb.
Tips nummer 2; tenk igjennom dine styrker og svakheter. Alle kan ikke være flink på alt, men alle er likevel flink på noe. Jeg for eksempel, er ikke spesielt flink teoretisk, sliter mye med tall og formler, er kreativ, flink praktisk, og liker å skrive. Da jeg skulle velge studieretning første gang, viste jeg hverken hva jeg ville, hvem jeg var eller hva jeg var flink på. Jeg endte altså opp på BI fordi det hørtes kult ut, jeg vill bo i Oslo, og jeg ville ha det gøy. Vi hadde besøk av et par karer fra BI rett før sommerferien og jeg husker fortsatt hvor selvsikre de virket. Jeg interesserte meg jo litt for markedsføring? Hadde jeg sjekket hvordan studiet var bygget opp? Nei. Viste jeg hvilke fag jeg skulle ha? Nei. Og vips, der var søknaden sendt. Da hadde jeg i hvert fall noe å gjøre etter sommeren, og at jeg fikk bo i Oslo. Kult? Joda. Gjennomtenkt? Overhode ikke.
Tips nummer 3; hopp ut i det, alle må starte et sted. Jeg sluttet på BI etter 1,5 år. Angrer jeg på dette valget i dag? Absolutt ikke. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag, uten å ha snublet litt underveis. Alle valg du tar, fører deg videre. På en eller annen måte. Enten går det bra eller så lærer du noe, eller begge deler. Fin tanke, sant? BI lærte meg hvordan det er å studere. Jeg ble kjent med meg selv, helt utenfor komfortsonen. Jeg lærte hvordan det er å klare seg selv, bli kjent med nye mennesker, i ny by. Jeg måtte lage meg en hverdag uten nærhet til familie og venner. Jeg skaffet meg et par studiepoeng, lærte akkurat nok om markedsføring, var igjennom et par eksamensperioder, ble kjent med nye mennesker, forstod hva et studie faktisk krever, fant ut hva jeg er god på, og hva jeg kanskje ikke er fullt så god på.
Jeg tenkte mye og bestemte meg til slutt for å søke journalistikk. Jeg brenner virkelig for å skrive, ta bilder, lage innhold, og få være kreativ. Helt siden jeg var liten har jeg skrevet små bøker, laget aviser og tatt bilder. Allerede i 7 klasse skulle jeg bli journalist. På ungdomsskolen skulle jeg bli journalist. Motivasjonen for å søke Medier og Kommunikasjon på vgs var til og med å bli journalist! Det eneste som stoppet meg den gang da var karakterene mine. Jeg hadde ikke høyt nok snitt, hadde ikke gode nok karakterer og gav opp drømmen. Journalistikk var nok ikke for meg. På videregående får man ikke så mye informasjon om private løsninger, og høyskolen kom jeg ikke inn på. Jeg la i fra meg tanken. Helt til nå.
Så helt til slutt, tips nummer 4; ikke vær redd for å prøve. Ta den tiden du trenger til å finne et studie som passer for deg. Ikke stress. Du har all tid i verden. Ting skjer underveis. Du møter menneskene du møter for en grunn. La deg inspirere. Drøm stort. Ikke la deg påvirke. Hopp ut i det. Det er bedre å prøve enn å angre. Og hvis du angrer, har du alltid lært noe. Og til slutt: prøv alltid på nytt. Alltid.
Har du følt på/ føler at du har det travelt med å bli ferdig utdannet?
Har følt på? Ja. Føler på nå? Overhode ikke. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i følelsen av å ikke vite hva og hvor man vil og skal. Etter vgs vet ingen hva de egentlig holder på med. Noen stikker på folkehøyskole, noen tar friår, mens andre prøver seg på et ganske tilfeldig studie fra den obligatoriske “åpen dag” greia som kjøres et par ganger i året. Jeg tror vi må igjennom den perioden, alle mann, for å lære. Likevel har jeg aldri følt på det å ha det travelt med å bli ferdig utdannet. Jeg har følt på stresset rundt å finne “min vei”, men ikke fordi jeg vil bli ferdig og ut i jobb. Det er ikke min greie. Helt ærlig er jeg livredd for tanken om fast jobb og A4 liv. Det er liksom ikke et sted jeg vil til. Kanskje en gang, bare ikke nå. Så til deg som stresser med å bli ferdig utdannet; stopp opp, ta et skritt tilbake, pust ut, og tenk deg nøye om. Det er i dag du bygger grunnmuren for fremtiden din. Det er i dag du lærer, feiler, reiser deg og prøver på nytt. Ikke stress deg igjennom i dag, for å komme til noe så usikkert som fremtiden. Den kommer når den kommer. Fremtiden blir som den blir, basert på hva du gjør i dag. Derfor sitatet “gjør noe i dag som den fremtidige deg vil takke deg for”. Tenk litt på det.
Føler du press på å få en bra jobb?
Nei, det gjør jeg ikke. I hvert fall ikke basert på hva samfunnet mener er en “bra jobb”. Hva er vitsen med det? Ingen bryr seg egentlig om hvilken jobb du har? De fleste mennesker har nok med seg selv. Det eneste jeg bryr meg om er å trives i jobben jeg har, at jobben gir meg noe, inspirerer meg, at jeg får utvikle meg, og får være kreativ. I tillegg må jeg selvfølgelig kunne betale for meg og ha en stabil inntekt. Det er egentlig det eneste som betyr noe for meg.
Du studerte på BI før du startet på journalistikk, har du vurdert andre studier også?
Er det noen studier jeg ikke har vurdert..? Haha neida. Selvfølgelig, det tror jeg de fleste har gjort. Jeg har vell vært innom det meste, og har søkt på mye forskjellig opp igjennom. Jeg har vært innom alt fra utenlandsstudier til militæret, ernæring, idrett, design, språk.. you name it. Jeg tror nøkkelen er å søke. Søke på masse forskjellig og gå for det magefølelsen sier er rett. Mer enn det kan du ikke gjøre. Og det er alltid bedre å søke, prøve, og feile- enn å sitte hjemme og ikke gjøre noen ting. Alltid.
Synes du man bør stresse med å få utdannelse?
Jeg er 24 år og har nå startet på mitt tredje studie. Nå til sommeren, har jeg forhåpentligvis kommet meg igjennom første året av en fremtidig bachelor. En bachelor jeg faktisk liker! Det hadde jeg absolutt ikke trodd for litt over ett år siden. Jeg har aldri vært så trygg og sikker på et studie som jeg er nå, mye på grunn av tidligere erfaringer, lærdom og ståpåvilje. Og det føles veldig veldig godt. Så nei, jeg synes ikke man bør stresse med å få en utdannelse. Noen mennesker studerer til de er 40 år, mens andre starter i fast jobb som 20- åring. Hva er egentlig normalt? Lag din egen normal, gå din egen vei og gjør det som føles rett for deg her og nå. Stress fører sjeldent til noe positivt.
Så helt til slutt; ta den tiden du trenger til å finne et studie som passer for deg. Ikke stress. Du har all tid i verden. Ting skjer underveis. Du møter menneskene du møter for en grunn. La deg inspirere. Drøm stort. Ikke la deg påvirke. Hopp ut i det. Det er bedre å prøve enn å angre. Og hvis du angrer, har du alltid lært noe. Og til slutt: prøv alltid på nytt. Alltid.
Q: Hva er dine tanker rundt dette? Føler du på presset rundt utdanning?