SELVSIKKERHET – MIN REISE

Okei, nå lar jeg bare hendene gå. Lar fingrene fly over tastaturet – så åpent og ærlig som man kan få det. Jeg håper det kan hjelpe noen, åpne et par øyne, eller bare bevisstgjøre. Jeg vet ikke, jeg føler bare for å dele litt av mine erfaringer. 

I skrivende stund sitter jeg å ser på videoen som nydelige Anniken la ut på youtube “what is self confidence”. Jeg ble så inspirert at jeg måtte sette meg ned å skrive. Øyeblikk som dette er den største grunnen til hvorfor jeg elsker denne bloggen så høyt. Den er mitt lille prosjekt, min hjertesak, mitt lerret- og en liten samling av øyeblikk som har gjort noe med meg. Det er ganske fint å tenke på egentlig. Dette er mitt fristed, min måte å være kreativ på, skrive og dele.
Og akkurat nå, i kveld- har jeg bestemt meg for å dele noen av de mest personlige tankene mine med dere.
For akkurat nå, i kveld- føler jeg meg selvsikker nok til å gi litt faen. 
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden jeg startet å blogge, og nå i det siste også på instagram og snapchat, er dette kanskje det spørsmålet jeg har fått flest ganger. Hvorfor forstår jeg egentlig ikke helt, men det er tydeligvis veldig mange som ønsker å vite hva som har skjedd. 
​Dette er et spørsmål som har blitt stilt på ekstremt mange ulike måter, både på internett og in real. Det har blitt stilt på mye verre måter enn akkurat dette her, men jeg valgte å ta med dette her idag. Jeg kan jo nevne at jeg har hørt alt fra “hva faen har skjedd med trynet ditt?!?” til “oi stakkars, jeg ser du har vært hos tannlegen å fått bedøvelse, har du trukket en tann?”. Altså hva svarer man? Jeg begynte bare å gråte. Tro meg, mennesker kan være fæle. Og vet dere hva som er verst å tenke tilbake på? At all smerte, vonde ord og følelser jeg har kjent på, har kommet fra menneskene rundt meg. Tenk litt på det. Selvsikkerhet er noe man må bygge opp, men hvis selvfølelsen blir slengt i bakken- og selvtillitten tråkket på før du en gang har rukket å bli kjent med deg selv. Da er det vanskelig. Det farligste man kan gjøre, er å legge egen lykke og verdi i armene på andre mennesker. Din egen verdi skal du ta godt vare på – mitt første og beste tips. 

Uansett! Her om dagen fikk jeg en kommentar av en bekjent, som sa; “jeg merker at du ikke bryr deg så mye lengre. Du gir litt mer faen, og det virker ikke som du tenker like mye på om folk ser det nå, som det du gjorde før. Har jeg rett?”. Jeg begynte å tenke. Det fikk meg til å tenke på egen selvfølelse, selvtilitt- og hvordan den har endret seg fra da til nå. Det fikk meg til å tenke tilbake på alle de årene jeg har brukt på å ønske meg et “normalt” ansikt, og oppriktig talt trodd at det var det som måtte til for å gjøre meg lykkelig, normal og fin nok.

Først kan jeg jo starte med å si ja, jeg er født med en lammelse i halve ansiktet. “Facialis Parese” heter det. Dette gjør at jeg ikke kan bevege venstre side på lik måte som høyre. Dette er fordi jeg “lå i klem” litt for lenge under fødsel, noe som resulterte i at nerven som gjør at munn, øyne og nese jobber sammen- ble revet i to, og at halve ansiktet derfor er lammet. 

Thats it! Men gud som jeg har fått gjennomgå… På en måte er jeg evig takknemlig for alle som har brukt tiden sin på å bygge meg sterkere. For ja, sånn har jeg lært meg å se på det. At en slik ting skulle forme meg som person, gi meg så mye lærdom og erfaring- hadde jeg aldri trodd. Det er trist, og jeg unner ingen veien jeg har gått. Samtidig, etter 23 år, begynner jeg å akseptere. Og akkurat den setningen der, hadde jeg aldri trodd jeg skulle si. 

Selvsikre mennesker for meg, er dem som lever for, med- og i seg selv. Selvsikre mennesker vet sin egen verdi, uten å virke selvsentrert og egoistiske. Disse personene er ikke redde for seg selv, redde for å vise sine feil, dårlige sider, eller vonde dager. De har liksom ingenting å skjule! De kjenner seg selv så godt, og har ingenting å tape på å vise verden hvem de er. Tenk så deilig det må være? Å slippe å ta hensyn til alle rundt seg, liksom. Personer med selvtilitt inspirerer meg, skikkelig! Ikke fordi de får meg til å ville være dem, men fordi de får meg til å ville være den beste utgaven av meg.
Det er selvsikkerhet for meg – å ha det bra med seg selv, fra innsiden og ut. For ja, det er som Anniken sier i videoen- vi kommer til å se ut som vi gjør resten av livet. Vi kommer aldri til å bli noen andre enn oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Velger vi og opererer å fikse på oss selv, og lar det bestemme vår verdi og lykke- lager vi oss bare flere problemer, mer å hate på, og skyver oss selv ennå lengre bort.
Plutselig er du borte, og kjenner ikke deg selv igjen lengre. Plutselig har du glemt hvor bra du var – for i kamp mot deg selv, vil det alltid være du som er taperen. Det handler om å spille på lag, akseptere og sette pris på særtrekkene som gjør deg til deg. Så unik og vakker som bare du kan være.
 
Er det èn ting jeg har lært etter 23 år i denne verden, er det at jeg er min egen lykkes smed. Jeg må ha det bra med meg selv, for at jeg skal ha det bra med menneskene rundt meg. Jeg må se meg selv for den jeg er, for å se alt det vakre verden har å tilby meg. Jeg må elske meg selv, for og klare å vise kjærlighet utad. Alt dette tok det meg 23 år å forstå- og når man har forstått, kan man begynne å jobbe. Der er jeg nå. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært i krig mot meg selv. Jeg har jobbet så uendelig hardt for å bli en annen person. Jeg har brukt store deler av ungdomstiden på å jobbe aktivt med tanker om hvordan jeg kan bli penere, få flere komplimenter, bli likt, føle meg bra, føle meg fin, ikke trenge å gjemme meg bort, være sosial, le høyt, smile uten å bli stirret på, være utadvent uten å få spørsmål om utseendet mitt, slippe å svare på disse spørsmålene, unngå store mengder mennesker, ikke være i sentrum, slippe å snakke høyt. Jeg har jobbet så endelig hardt for å ikke bli sett. Alt jeg ville var å være usynlig. Jeg ville bare være “normal”, og “normal” i mitt hodet, var å kunne smile som alle andre, se fin ut på bilder uten å måtte planlegge vinkler, og le høyt i store folkemengder. Er det ikke rart? At alt jeg ønsket var å være som deg. Du som leser dette. Jeg trodde oppriktig talt at det var det som skulle til for at jeg skulle bli glad i meg selv. Sett dette i sammenheng med silikon og restylane, for eksempel. Om du er en av dem som tror at du vil bli mer glad i deg selv om du sprøyter inn litt ekstra volum i det allerede “normale” ansiktet ditt, og ødelegger det unike, fine smilet som kun du er så heldig å ha – kan jeg fortelle deg at du jobber forgjeves. 

Etter 23 år i denne verden, har jeg endelig forstått at det å være “normal” er uoppnåelig. Det finnes ikke. Alle har sine ting, sine usikkerheter. Og nå i 2018, hvor generasjon (operasjon)prestasjon er fremtiden- vil jeg gjerne være med å bidra. Jeg tror det handler mye om å bli eldre, hvordan du lærer mens du går. Og jeg håper noen av dere som fortsatt går- leser dette og kanskje også lærer noe. Neste gang du ønsker å se ut som en annen, tenk på meg. Alt jeg ville, var å være deg. Det er det unike som gjør deg til deg. Trekk det heller frem, jobb med det, og la det bli en del av deg. Tro meg, en dag vil du takke deg selv. 

Jeg har selv vært der at jeg har hatet. Jeg forstår hvor lett det er å bruke materalisme som løsning på alle vonde tanker og følelser. Hvordan “vippeextensions vil løse alle problemer”, “større lepper vil gjøre deg penere” og “å bli tynn vil gjøre deg glad” – men guess what, selvsikkerhet kommer hverken i sprøyteform, pilleform eller noen som helst annen form. Uansett hvor forbanna vanskelig det føles her og nå, er det å jobbe med seg selv og egen selvsikkerhet, eneste løsning til god selvtilitt. Du kan sprøyte inn så mye botox og restylane du bare orker, og du kan trene deg tynn som en strek- men følelsene du har for deg selv vil stå som støpt, helt til du aktivt velger å gå inn å jobbe med dem. 

Jeg har vært desperat, og jeg har gjort ting jeg sannsynligvis ikke ville gjort idag. Jeg har satt restylane, fjernet all mimikk i ansiktet ved hjelp av botox, reist til Oslo alene for å få gjennomført flere ansikts-operasjoner, flyttet hud, tatt smertestillende, hatt vondt, gått på skolen med bandasje i ansiktet, operert øynene, bestilt konsultasjonstime til neseoperasjon, ligget i narkose etter narkose, hatt måndlige sykehusbesøk for å tenke ut nye løsninger, og nye operasjoner som vil gjøre meg “normal” og “glad”. Når jeg leser dette svar på hvit, syntes jeg faktisk det gjør vondt å lese hvor mye smerte jeg har påført meg selv, KUN pga blikk, ord og kommentarer fra folk rundt meg, og mitt eget hodet. På et tidspunkt, med tre-fire leger over meg, som dro å “rettet opp” ansiktet mitt med hendene – følte jeg meg faktisk som et slags forskningprosjekt, hvor målet var å se hvor symetrisk og perfekt det gikk an å lage meg. Å bare være Marie var ikke bra lengre. Jeg var blitt “hun med munnen”, “hun som ikke kunne lukke øyet” og hun som så “litt rar ut”. Selvsikkerhet var ikke engang et spørsmål- og bare noen sendte meg et blikk på gaten, trillet tårene. Jeg viste hva de tenkte, og jeg viste hva de så på- for det var nemlig ikke noe mer med meg enn det. 

Idag, klarer jeg ikke fokusere på noe annet enn hvor glad jeg er for at jeg ikke tok den siste store operasjonen legen snakket så mye om. Hvor glad jeg er for at jeg har stått i alt, og fortsatt står. Hvor takknemlig jeg er for alt jeg har lært om meg selv, og ikke minst andre mennesker. For som sagt- mennesker er onde mot hverandre. Jeg har lært hvor vondt ord gjør- og hvordan blikk gjør vondt verre. Blikk blir nemlig til ord i hodet vårt- og hvilke ord som dannes, er det kun du som bestemmer. Jeg har blitt eldre, og jeg har lært å akseptere. Jeg har aldri forstått dem som ser på det å bli eldre som noe negativt? Lærdom kommer jo med alderen- og jeg ville aldri vært foruten. Jeg bestemte meg for å fjerne alt det materalistiske. Bort med tape-hår, vippeextensions, påfyll av restylane og tanker om operasjoner. Stopp med trøste-shopping, nye klær, altfor mye sminke, og alle skrik etter oppmerksomhet. Og her står jeg, hvor alle kan se meg. Helt “naken”, og kun som meg. Jeg har jobbet knallhardt, og jobber fortsatt. Men idag, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg trives bedre som bare meg – helt uten alt det ekstra. 

 Skal jeg være ærlig, er dette noe av det vanskeligste jeg kan snakke om. Selvom jeg har kommet langt, er jeg ennå ikke i mål. Lang i fra! Dårlige dager finnes, og jeg sliter ennå med reaksjoner, spørsmål og blikk. Hvorfor? Fordi det- i noen få sekunder- trekker frem vonde følelser, gjør meg usikker og drar ut all selvtillitt og selvsikkerthet jeg har klart å bygge opp i løpet av de siste årene. Når man har hørt ord, og kjent på de samme følelsene over en lengre periode- begynner man til slutt å tro på dem. En lege sa en gang til meg at; “noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre, er å endre tankemønster”. Det sier mye om hvor viktig det er å snakke pent til seg selv, og dem rundt seg. 

Men selv om ting tar tid, er det noe sant i det han sier også. Jeg gir mer faen. Jeg bryr meg ikke like mye om folk ser på meg lengre, og jeg tar ikke til meg alle stygge ord og kommentarer. Jeg er mer sikker i meg selv, enn jeg noen gang har vært. Jeg jobber konstant med meg selv innvendig, og bygger sakte men sikkert opp en selvfølelse av stein. Jeg begynner å bli fornøyd med å være bare meg. For ja, jeg kan kun være meg. Jeg har kanskje et ekstra særtrekk som folk legger litt ekstra godt merke til- men hva så? Det er meg, og det er like normalt som noe som helst annet.  

Så hva vil jeg egentlig med dette ekstremt lange- og egentlig ganske selvsentrerte innlegget..? Jo, jeg vil for det første svare på et spørsmål jeg ikke helt forstår hvorfor folk har så ekstremt behov for å vite noe om. For hva har det egentlig å si? I tillegg til det, håper jeg å bevisstgjøre de av dere som slenger med leppa uten å tenke over konsekvensen av det ordene, blikkene, eller uttrykkene dere sender ut. Mobbing av det “unormale”, og mobbing generelt er ikke greit. 

Helt til slutt håper jeg noen føler seg truffet. Jeg håper noen kjenner seg igjen. Jeg håper noen lærer noe. Jeg håper at noen stopper opp og tenker seg om en ekstra gang – og jeg håper å være med på å gjøre det “unormale” like normalt som alt annet. Jeg håper også at jeg kan være med å bidra i riktig retning, med tanke på “generasjon operasjon”, hvor utseendet betyr alt, og alle problemer og usikkerheter løses ved hjelp av fillers og lengre vipper. Når skal plastisk kirurgi gå tilbake til å være en løsning for de som faktisk trenger det? Bare se på meg. Jeg er en av dem som har “trengt” det- i hvert fall ut i fra samfunnets idealer, hva jeg har fått høre, oppleve, og fått slengt i trynet. Heldigvis, har jeg omsider forstått at ingen kan fortelle meg hva jeg trenger og ikke trenger! Jeg er meg selv, og jeg vil heller være den beste utgaven av meg som overhodet mulig, enn å bruke hele livet på å jobbe mot ytre idealer som konstant vil være i endring. 
Nei, jeg er kanskje ikke “symetrisk” nok – men jeg er snill, hyggelig, god mot menneskene rundt meg, har gode verdier, jobber med meg selv, har en jobb jeg elsker og er flink i, jobber hardt for det jeg vil oppnå- også er jeg ganske sterk, og står fortsatt oppreist. Og de tingene der, er de tingene jeg vil bruke tid på å styrke. 

For meg, er selvsikkerhet en innvendig reise som aldri tar slutt- med et mål om å lære mest mulig om seg selv. Ting tar tid, men jeg er endelig på rett vei, og nå- nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen. 

Kan jeg- kan du.